Rettshistorisk Forening

Jus og historie

Jan F. Qvigstad: Foredrag om Norges Bank 1816-2016

NorgesBank første del

NorgesBank annen del

Innkallling til årsmøte 2018

Herved innkalles foreningens medlemmer til Rettshistorisk forenings årsmøte 2018

DATO:             Onsdag 13. juni 2018 klokken 16:30

STED:              Teologisk eksamenssal, Universitet i Oslo (UIO)

 

FORSLAG TIL DAGSORDEN ( i henhold til foreningens vedtekter):

  1. Valg av møteleder og referent
  2. Styrets årsberetning
  3. Styrets regnskap
  4. Fastsettelse av eventuell kontingent for inneværende, eventuelt kommende år
  5. Valg av styre
  6. Valg av revisor
  7. Valg av valgkomite
  8. Eventuelt

Oslo, den 19. mai 2018

Erling T. Eggen

Styrets leder

Møte om okkupasjonstidens «høyesterett» 13. juni 2018

Den 13. juni 2018 kl. 17 holder professor Hans Petter Graver foredrag i Rettshistorisk forening med tittelen «Okkupasjonstidens ‘høyesterett’ – mennene som vanhelliget tempelet». Møtet finner sted i Teologisk eksamenssal, Urbygningen, Universitetet i Oslo (i sentrum). Professor Graver vil her presentere resultatene av sin seneste forskning.

Medlemmer kommer inn gratis på foreningens møter. Ikke-medlemmer betaler kr. 200. Melder man seg inn, får man gratis adgang til senere møter i foreningen i år. Kontingent for 2018 vil bli fastsatt på årsmøtet, som holdes 13. juni 2018 før foredragsmøtet med professor Graver.

De tilstedeværende som har behov for godkjenning av kurstimer, kan søke Advokatforeningen om dette. Rettshistorisk forening kan imidlertid ikke garantere innvilgelse.

Litt om russisk og sovjetisk rett og rettshistorie

Denne artikkelen er en utskrift av Gunnar Nerdums foredrag ifor Rettshistorisk forening og Juristforbundet 16. november kl 17 i tilnytning til 100-årsjubileet for oktoberrevolusjonen i Russland.

Gunnar Nerdrum er pensjonert høyesterettsadvokat. Han er også registrert som utenlandsk advokat i Moskva og er Ancien avocat a la Cour de Paris.

1. Fra middelalderen til Peter den store

Russland utviser på mange måter likhetstrekk med Norge. Mens Norge angivelig ble samlet under én konge av Harald Hårfagre i 872, ble den første russiske statsdannelse etablert omtrent samtidig av Rurik og brødrene hans, i Kiev. Krøniken forteller at folk kranglet og sloss så meget at de ble enige om én ting: Tilkalle en utenforstående til å herske over dem. Det ble da Rurik, som kom fra Skandinavia, trolig fra Sverige.

Fra denne tiden stammer en russisk rettsbok «Russkaya Pravda», som er samtidig med våre norske lagtingslover og de svenske landskapslovene. Den viser visstnok betydelig likhet med Vestergötlagen, og det har vært et gammelt tema i russisk historieforskning om både statsdannelsen og lovgivningen var virkelig et utslag av fremmed innflytelse, – eller om det alltid har vært suget av russernes eget bryst.

Så ble landet erobret, i det alt vesentlige, av tatarene på 1200-tallet. Disse var herrer i landet i et par hundre år, og russerne taler om «tatarskoe igo», – det tatariske åk. Men det kan konstateres, at tatarene blandet seg lite inn i lov og rett. Historikerne nevner at det ble utarbeidet en «Kormchaya Kniga» en rettslig vegledningsbok ca. 1350. Dette var noe senere enn vår Magnus Lagabøtes landslov fra 1273.

Men det kom stadig nye forordninger, og disse ble samlet og innarbeidet som «Sudebniki», – lovsamlinger, hvor man nevner utgaver 1497 og 1550. – Dette kan jo sammenlignes med vår norske utvikling etter Landslova og fram til Christian V’s «Norske Lov». Det kom jo i årenes løp mange «rettarbøter» og forordninger, og disse ble til dels samlet og ordnet som «Lille Recess», 1615, og «Store Recess», 1643     .

Man må også nevne «Sobornoe ulozhenie» fra 1649. Rett oversatt er dette «Katedral-lovsamlingen», som skulle spille en betydelig rolle. Her nevner vi at Romanov-dynastiet var kommet på tsar-tronen i 1613 og skulle forbli der til 1917. Denne lovsamlingen ble oversatt til latin, og også til dansk!

Vi må også ta med den betydelige rolle som kirkeretten spilte, kanonisk rett, på samme måte som i Norge. Viktige livs-  og rettsforhold sto under kirkelige domstoler helt fram til Revolusjonen.

 

2. 1700-tallet med de store herskere

Den første som vi nevner er naturligvis Peter den store som slo svenskene og åpnet landet for Europa. . . Han sto for store endringer i administrasjonen og militærvesenet. Han innførte også, etter svensk mønster, prokuraturaen, som siden har spilt en betydelig rolle i Russland, og også gjør det i dag. Prokurorene er ikke bare som norske statsadvokater, knyttet til strafferettspleien. Men de har i prinsippet ansvar for å overvåke alle sider av rettslivet. De kan derfor gripe inn i en tvist, som er helt privatrettslig, med rettsmidler, dersom de mener at saken ikke har fått en lovriktig avgjørelse.

Så nevner vi Katharina den store, den tyske prinsesse som var herskerinne i Russland i annen halvpart av 1700 tallet.

Både Peter og Katharina ville gjerne gjøre noe med lov og rett. De hadde derfor den ene kommisjonen etter den andre som skulle lage utkast til lovbøker. Men det ble ikke noen resultater. Også her kan vi sammenlikne med Norge. I vår grunnlov sto det i § 94, at det på det første eller andre ordentlige Storting skulle behandles en alminnelig civil og criminel lovbok. – Som kjent fikk vi Kriminalloven i 1842. Og den sivile lovbok har vi ikke fått ennå!

 

3. 1800-tallet

Fra 1800-tallet er å nevne at – omsider- kom man til vegs ende med en gjennomgåelse av det gjeldende lovstoffet. Dette er særlig knyttet til navnet Speranski, som, med hjelp også av andre, fikk utarbeidet en «Polnoe Sobranie» i 1830. Det sies at han måtte gjennomgå et rettsstoff med 30.000 akter. De var ikke trykket, og det første problemet var å finne ut hva som egentlig var gjeldende. Deretter ble det utarbeidet i 1832 en «Svod Zakonov», en lovsamling, ikke helt ulik vår «Paulsen og Thomle», i flere bind, men med vurderinger av hva som var gjeldende rett. Denne samlingen var i prinsippet gjeldende fram til Revolusjonen.

Tsar Aleksander II er kjent for sine mange reformer. I 1861 friga han bøndene. Disse var inntil da livegne og kunne ikke forlate godset eller gifte seg uten godseierens samtykke. Han hadde også store judisielle reformer, han innførte juryprinsippet for alvorlige straffesaker og la også til én rettsinstans, fredsdommerne, som var tenkt å skulle ta seg av «småsaker». Begge disse reformene dateres til 1864. Fra Norge kan vi nevne våre «Forligelseskommisioner», forliksrådene, fra slutten av 1700-tallet. Advokatene begynte nå virkelig å gjøre seg gjeldende. De var en stadig viktigere yrkesgruppe fram til 1917.

Det ble vedtatt en moderne straffelov i 1903 og en sivillov i tiden 1910-13.

 

4. Oktoberrevolusjonen

Da ble med ett slag alt opphevet!

Og man skulle begynne med blanke ark. Men vi må først repetere de viktigste begivenhetene i landet i løpet av disse 100 år:

  • Først krigskommunismen og borgerkrigen, til 1921
  • Så NEP, den nye økonomiske politikk fra 1921 til 1928
  • Hungersnøden i 1921-22, med bønn om hjelp fra utlandet, herunder fra Fridtjof Nansen
  • Stalins industrialisering og 5-års planer, fra 1928
  • Kollektiviseringen av jordbruket 1930-31.
  • Hungersnøden i 1932-33, fortiet av Stalin
  • Stalins utrenskninger, 1937-38
  • Verdenskrigen
  • Etterkrigstiden, våpenkappløp og kald krig.
  • Opphøret av planøkonomien
  • 1990-årene med Jeltsin

–     Putin og vennene hans, fra 2000.

Det er jo litt av hvert som har skjedd, og det har kostet mye blod. Bare terroren i 1937-38 mener historikerne nå kostet 2 millioner mennesker livet. Det er en reduksjon i tallet i forhold til det man antok tidligere. Men det er likevel ganske mange. . .

Av direkte rettslig interesse er å nevne en sivillovbok allerede i 1922. Man skulle kanskje ha trodd at et revolusjonært samfunn skulle kunne klare seg uten en slik borgerlig overlevning. Men nei! Blant skikkelige revolusjonære var det forresten ikke god tone å la sine smule tvistigheter bli avgjort av domstolene. Den skulle heller avgjøres av «den revolusjonære bevissthet». . . Det var få advokater igjen i landet. Svært mange av dem hadde dradd sin veg, – i likhet med den øvrige eliten.

Den første sovjetiske grunnlov er av 1924. Deretter kom det en grunnlov i 1936 og så i 1977. Sivilloven ble revidert i 1964.

I prinsippet skulle lovene vedtas i den enkelte republikk. Det var 15. Men det ble på unionsplanet vedtatt «rådgivende retningslinjer», som den enkelte republikk måtte holde seg innenfor. Lovgivningen var derfor temmelig identisk over hele unionen.

 

5. Litt om utrenskningene og Norge

Det er fristende å si litt om Arkhangelsk og vår norske konsul, Arnold Wicklund. Hans far, Adolf Wicklund, var bygningsmann og hadde innvandret fra Norge. Det var i det hele tatt en del innvandring fra Norge rundt århundreskiftet. Arnold Wicklund var født i Arkhangelsk og hadde hele livet levet der. Han var gift med en russisk kvinne, men hadde beholdt sitt norske borgerskap. Han ble bedt om å være norsk konsul i Arkhangelsk, og det skulle koste hans omgivelser dyrt!

Ministeren for NKVD, N.I. Jezhov utferdiget 28 oktober 1937 en forordning hvoretter hans folk skulle se nærmere på omgivelsene rundt de diplomatiske sendemennene. I Arkhangelsk var det bare Wicklund, og han selv var naturligvis beskyttet av diplomatisk immunitet. Men av hans venner og bekjente ble det arrestert 54 personer. Og de fleste av disse ble henrettet! Andre kilder har enda høyere tall.

Jeg har dette fra historikeren Je. I. Ovsyankin og hans bok om Arkhangelsk som kjøpmannsby. Denne historien har vært lite kjent, både i Norge og Russland. Det var Ovsyankin som «fant» den og som den første skrev om den. Han nevner i sin bok mange velsette borgere i byen som etterlot seg tomme plasser på grunn av denne historien. – Wicklund ble erklært uønsket, og han og hans familie forlot Arkhangelsk i 1938.

 

6. Domstolene i sovjettiden

Første rettsinstans var «Raionnyi Sud». Den hadde kompetanse normalt innenfor «raionen», det vil si kommunen. Og til en belysning kan jeg si at Murmansk by med en knapp halv million innbyggere hadde tre første-instansdomstoler.

Neste instans er «Oblastnoi Sud». Den dekker «oblasten» eller fylket. I Murmansk fylke med drøyt en million innbyggere var det én appelldomstol med ca. 15 dommere rundt 1990.

Så var det en «Verkhovnyi Sud», en Høyesterett i Moskva, både én for Den russiske føderasjon og én for Sovjetunionen.

Lenge var ikke jus og jurister særlig velsett. Både dommere og advokater var underbetalte. Hvis noe hadde gått feil, skulle man ta lærdom av det, sa tidligere o.r.sakfører Lenin. Men det var uriktig bruk av samfunnets produktive krefter å forsøke å finne ut ansvarsforholdet. – Dette ble endret fra 1974. Man fant vel at det var nødvendig å henge bjella på katta. Og da må man finne ansvarssubjektet!

Da gikk man tid den motsatte ytterlighet. Da skulle «alt» klarlegges! Jeg husker godt da jeg i 1988 var i Moskva med stipend og skulle studere rettslivet. En av dommerne i en førsteinstansdomstol fant fram en sak til meg, nærmest slengte den til meg på bordet og spurte om en norsk dommer ville bli brydd med en slik fillesak! Og det var virkelig tale om småpenger. Jernbanen ble påstått ansvarlig for en bagatellmessig manko etter en meget stor transport.

De domstolene jeg har snakket om, er for straffesaker og private rettsforhold. Men siden alt næringsliv av noe format var på statens hånd, var de «store» tvistene unndratt domstolene. Her var det «arbitrazh», enten innenfor Ministeriet, dersom de tvistende organisasjoner lå under samme ministerium, eller såkalt «Gosudarstvennyi Arbitrazj» dersom partene lå under forskjellige ministerier.

Jeg var også der og snuste. . . Mitt inntrykk er at det hele var litt lettvint. Dommeren mottok partene på sitt kontor. Det var oftest «bedriftsjurister» ansatt i organisasjonen, som var prosessfullmektiger. Disse hadde gitt summariske prosesskrift, og dommeren ga sin viselige dom. – Det minnet meg noe om 1980-tallet i Norge med prisdiskusjoner mellom Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Norsk Koksverk. Begge var 100 % statseiet, og prisen ble fastsatt av ekspedisjonssjef Andersen i Industridepartementet!

Det var jo fortsatt planøkonomien som gjaldt. «Gosplan» hadde fastsatt hvor mye bedrift A skulle levere til bedrift B, med råvarer fra bedrift C. Derved var i prinsippet alt klart. – Men man ville likevel helst at bedriftene skulle ha direkte kontakt og inngå kontrakter. Men hvis de ikke ble enige, hva så? – Ja, da kom også «arbitrazh» inn i bildet. Disse tvistene forut for avtalene, var en viktig del av arbitrazhdommernes virke. De har ingen parallell i Norge. – Men de var en del av mine studieformål da jeg hadde stipend for å studere rettslivet i Russland i 1988.

 

7. Oppløsningen av Sovjetunionen

Unionen ble oppløst i 1991-92. Boris Jeltsin ble valgt til president i Den russiske føderasjon. De andre 15 unionsrepublikkene ble uavhengige. Den russiske føderasjon, som fortsatt er verdens største land i utstrekning, består av et antall unionssubjekter. Dette er presisert i grunnloven som er av 1993. Her er også bestemt grensedragningen mellom de sentrale myndigheter og unionssubjektene. Disse har nemlig også sine lovgivende forsamlinger med kompetanse innenfor grunnlovens rammer. Lovgivningen er derfor ganske komplisert. Det er ikke nok å se på føderasjonslovene. Man må også kontrollere om det ikke i Murmansk fylke er gitt avvikende bestemmelser. Og man må også se på byen Murmansk, om det kanskje kan være noe der.

1990-årene er ellers tiden for den store oppløsning. Planøkonomien ble også avskaffet, og det ble innført privatkapitalisme. Det førte til en voldsom berikelse for enkelte smartinger og også nærmest løsrivelse av enkelte regioner. Folket hadde det vanskelig. – Men det var ingen borgerkrig, og det rant ikke blod!

Det er kommet ny lovgivning i et halsbrekkende tempo. En sosialistisk stat hadde kanskje ikke behov for så mye lovgivning. Men nå måtte det gis lover om alt mulig. Og de kom, dels helt nye, dels omskriving av de gamle lover som var tilpasset den nye tid. Det var ikke til å unngå at det ble tilsynelatende knuter på tråden mellom enkelte av bestemmelsene.

Denne tiden var innbringende for norske russiskkyndige advokater. . . Mange smartinger ville drive forretninger, – både her og der. Disse skulle betjenes, og det var mange hyggelige oppdrag.

 

8. Situasjonen nå

Først nevner vi domstolene:

Her har vi fortsatt de samme som før, men det er kommet i tillegg en «fredsdommer» med kompetanse som et norsk forliksråd. Vi har også fått jurysystemet i alvorlige straffesaker.

Kompetansen for de vanlig domstoler er også stort sett som før. Det betyr at de ikke er kompetente i større saker av økonomisk betydning. Her er det «arbitrazh». Dette blir ofte oversatt som «voldgift», men det er det ikke. Det er vanlige statlige domstoler, men slik at det er en egen prosesslov. De følger ikke den vanlige tvisteloven. Hvis norske bedrifter har rettslige problemer i Russland, vil det oftest være under kompetansen for «arbitrazh-domstolene». Når domstolene har fått denne misvisende betegnelsen, er det nok med en viss respekt for sovjet-systemet med «arbitrazh».

«Arbitrazh-systemet» hadde en egen Høyesterett, som i prinsippet var på linje med den alminnelige Høyesterett. – Nå er disse slått sammen.

Det er velkjent at det er korrupsjon blant dommere. Det er også erkjent på høyeste hold. Men har derfor forsøkt å «gjøre noe». Det innebærer blant annet en betydelig lønnsøkning for dommerne sammen med andre materielle fordeler.

Så har man voldgift, «Treteiskoe deloproizvodstvo». Tradisjonelt var det fra 1930-tallet to permanente voldgiftsinstitusjoner i Moskva, én for sjørettssaker og én for mer generelle forretningstvister. Nå er det voldgiftsinstitusjoner over alt. . . Men det kan være noe ymse hvor mange saker de får. Det er også å nevne at det i Russland er et skille mellom saker av internasjonalt tilsnitt og rent nasjonale. De har også hver sin lov for behandlingen.

Litt om advokatene: Profesjonen blomstrer, og de har sluttet med å være «billige». Mange advokater er blant «tenorene» i samfunnsdebatten, og det er også dannet relativt store firmaer. Det er også etablert mange «law-firms», først og fremst fra USA og England. Disse kom opp på 1990-tallet, og de har vært i sterk utvikling.

Mitt inntrykk er at juristutdanningen er «enklere» enn i Norge, – (selv om studentene også hos oss generelt arbeider mindre enn min generasjon). Advokatene har, synes jeg, en tendens til å stå på åpenbart uholdbare standpunkter. – På den annen side er det mange kolleger med solide kunnskaper og erfaring.

Grunnloven brukes mer aktivt som argumentasjonskilde enn jeg har vært vant til fra Norge. Rettsstoffet er større enn hos oss. Landet er større. . . Og den regionale og lokale lovgivning skaper særlige spørsmål.

Kunngjøring av nye lover og kjennskap til lovgivningen har hatt en revolusjon. Den første tiden jeg vanket der, ble nye lover kunngjort i pressen, og advokatene hadde nærmest «scrap-books» hvor de klebet dem inn. Nå er det elektroniske informasjonssystemer, og det har det vært lenge.

Så vi får avslutte med at vi med vår Lovdata fortsatt er på linje med vår store nabo i øst.

 

Møte om russisk og sovjetisk rettshistorie 16. november

Torsdag 16. november 2017 kl. 17 arrangerer Rettshistorisk forening møte i Auditorium 6 i Domus Academica, Universitetet i Oslo. Høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum holder foredrag med tittelen Til 100-årsjubileet for Den store revolusjon i Russland: Litt om russisk og sovjetisk rettshistorie. Møtet holdes i samarbeid med Juristforbundet og er åpent for alle. Les mer her.

Møte om opplysningstiden i Trondheim 1. november

Rettshistorisk forening held sitt første møte i Trondheim 1.  november 2017. Professor Jørn Øyrehagen Sunde skal da snakke om Opplysningstid og juristane i Trondheim.

Erkebispesetet gjorde Trondheim til eit drivande sentrum for rettsutviklinga i Noreg på siste halvdel av 1100-talet og på 1200-talet. Det er langt mindre kjent at Trondheim spelte ei tilsvarande rolle på andre halvdel av 1700-talet. Biskop Gunnerus, lagdommar Dons og tollforvaltar Lorentzen var spydspissar for opplysningstida i dansk-norsk rett. Den juridiske tradisjonen dei var med og forma, er framleis plattforma for norsk juss i dag.

Arrangementet er eit samarbeid mellom Rettshistorisk forening, Kunnskapsbyen og Justismuseet.

Tid: onsdag 1. november 2017 kl 19

Adresse: Suhmhuset, Elvegata 6, 7012  Trondheim

Gratis adgang for alle

Ekstraordinært årsmøte

Referat fra ekstraordinært årsmøte avholdt torsdag 2. juni 2016 i Folkets hus, Youngsgt. 11, Oslo kl 16.30

Innkalling med årsberetning for årene 2013 – 2015 og årsregnskaper for de samme årene var utsendt 12. mai 2016 på e-post til alle medlemmer.

Tilstede var 6 medlemmer.

  1. Godkjenning av innkalling: Innkallingen ble enstemmig godkjent.
  2. Valg av møteleder og referent: Erling T. Eggen ble valgt som møteleder. Erik Elstad ble valgt som referent.
  3. Styrets årsberetning for årene 2013 – 2015: Årsberetningen ble enstemmig godkjent.
  4. Styrets regnskap for årene 2013 – 2015: Regnskapene ble enstemmig godkjent. Det har vært lite aktivitet de siste tre årene. Foreningen har per 31.12.2015 en bankbeholdning på
    23.121,52.
  5. Fastsettelse av eventuell kontingent for inneværende, eventuelt kommende år: Det har ikke vært innkrevd kontingent de siste tre årene. Foreningens økonomi er god, men årsmøtet vedtok enstemmig å fastsette en årlig kontingent på kr. 200,- fra og med 2017. Faktura sendes ut neste år.
  6. Valg av styreleder: Konstituert styreleder Erling T. Eggen ble enstemmig valgt som ny styreleder.
  7. Valg av styre: De sittende styremedlemmene Ian Kenworthy, Jon Gisle, Johan Helberg og Erik Elstad står ikke på valg. Dag Michaelsen har i 2015 trukket seg som styremedlem. Torvald C. Løchen møter som observatør i styret.
    Som nye styremedlemmer ble valgt Sigurd Vestrheim og Harald Hjort.
  8. Eventuelt: Det var ingen saker under denne post.

Møtet hevet kl. 17.00.

Referat v/ Erik Elstad