Fra lakei i København til sorenskriver i Orkdal

– et tidsbilde fra Christian den femtes tid –

Av Erling Østerberg  [1]

I året 1847 ble det i arkivet på sorenskriverkontoret i Orkdal funnet en del opptegnelser som viste seg å være nærmest en selvbiografi av en tidligere embedsinnehaver, nemlig sorenskriver Mathias Nielsen Skaanlund, som satt i embetet fra 1688 til 1730 eller 1731. Disse opptegnelser ble skjenket Universitetsbiblioteket av daværende sorenskriver A. B. Richter, og professor Ludvig Daae drog dem frem fra glemselen og offentliggjorde dem i utdrag i Norsk Historisk Tidsskrift for 1875. Senere er opptegnelsene utgitt i sin helhet i Claussen og Rists samling «Memoirer og breve», under tittelen «Gyldenløves Lakaj.»

Mathias Nielsen ble født i 1657 i Lund i Skaane, og derav navnet Skaanlund. Foreldrene var ridefogd Niels Nielsen, senere pedell[2] ved universitetet i Lund, og moren var Sidsel Hansdatter, datter av en degn fra Helsingborg. Etter egen oppgivelse gikk Mathias Nielsen en kort tid i Latinskolen i Lund og senere hos en «smuk dansk skolemester ved navn Adam,» hvor han ble «informert udi regning og skrivning. « 14 år gammel kom han i tjeneste hos en svensk herremann, men sluttet ganske kort tid etter, «som det svenske væsen ej stod mig an.»  16 år gammel ble han tjener hos Monsieur Jørgen Burchard, og et par år senere lakei hos den danske adelsmann og diplomat Just Høeg, som senere ble norsk visestattholder. Som tjener og senere lakei dro da Mathias Skaanlund rundt omkring på herregårder i Skaane og i Danmark, og han gir til dels detaljerte skildringer av den storartede selskapelighet som adelen og de kongelige utviste. Da den nevnte Just Høeg ble dansk ambassadør under fredskongressen i Nijmegen, som varte i 2-3 år fra 1676 til 1679, og som var kalt sammen for å få en ende på de ustanselige kriger som særlig Ludvig den fjortende var anstifter av. Mathias Skaanlund fulgte da med sin herre, og det er skildringene av livet i den hollandske by under kongressen som er særlig interessante. Kongressen varte som sagt i henved 3 år, og ble besværliggjort ved uendelige forhandlinger hovudsakelig om etikette­ spørsmål og rangstridigheter.

Hver av delegasjonene omga seg med et stort hoff av yngre adelsmenn og rikmannssønner, og en mangfoldighet av sekretærer, skrivere, tjenere, lakeier, kjøkkenfolk, bokbindere osv. Beskrivelsene av de festlige mottagelser og fester som ble holdt under kongressen, er særlig detaljerte når det angår de rent ytre ting som en lakei kunne forstå seg på. Han forteller bl.a. at Just Høegs hoffstab og suite bestod av 34 hovedpersoner, iberegnet stallmester, prest, kopister, kammertjenere, sukkerbakere (dvs. konditorier), mesterkokk, 2 bokbindere, og dessuten 5 pager, 13 lakeier, kusker, forriddere og stallknekter, som altså alle bar livré, samt 14 medlemmer av «det annet Kjønn.»

Han beskriver hvorledes de forskjellige standspersoner var antrukket og særlig er han begeistret for herremenn «der bærer sit eget Haar.» (Dette var jo i parykkenes tid.)

Skaanlund gir seg også av med å fortelle adskillig sladder av forskjellig sort fra kongressen, bl.a. om ambassadør Just Høegs bror, Stye Høeg, som lot til å være en herre som moret seg kraftig.

I september 1679 dro Just Høeg og hans hele hoff tilbake etter endt kongress, som for øvrig endte med et absolutt negativt resultat for Danmark, og seilte fra Rotterdam, men kom formedelst styggvær opp under norskekysten, hvor de bl.a. var på land og begrov en av delegasjonen som var død om bord.

Etter hjemkomsten til Danmark ble Mathias Skaanlund lakei hos Grev Christian Gyldenløve, som den gang var bare 6 år gammel. Christian Gyldenløve, greve av Samsø, var sønn av Christian den femte og Sophie Amalie Moth, datter av kong Christian den femtes livlege, Paul Moth, som kongen hadde stått i forhold til fra Sophie Amalies 16-års alder. Hoffpresten, dr. Maasius, sier i sin likpreken over denne illegitime fyrstesønn, at han «lod sig som en prægtig Blomster første gang se i København den 28. Februar 1674. Det kan ej være nogen av os ubekent av hvilken høi Haand denne dejlige Blomster have været plantet og hvorfra den have bekommet sit Anstrøk av Purpurfarve.»

Men det var nå bare det å bemerke at Christian V samtidig plantet mange slike «dejlige Blomster» farvet av det kongelige purpur, dels i ekteskapet med dronning Charlotte Amalie, dels utenfor med sin anerkjente maitresse.

Denne Christian Gyldenløve ble i likhet med en flerhet av kongens illegitime barn godtatt ved hoffet, ikke minst takket være enkedronningen Sophie Amalies intriger, og kongens uekte bror, Ulrik Fredrik Gyldenløve, antok en flerhet av Sophie Amalie Moth’s sønner i sitt hjem.

Om sitt liv som lakei hos grev Christian Gyldenløve gir Mathias Skaanlund av livlig skildring hvor han nokså detaljert beskriver festlighetene og husordenen i adelige kretser i tiden.

I tiden 1682 – 84 fulgte han med grev Christian på en reise gjennom Tyskland og Holland, og gir en ganske malende beskrivelse av steder og hendelser på reisen.

I forbindelse med hjemkomsten til Danmark beretter Mathias Skaanlund om den berømmelig «falske Løvendal».  Denne person hevdet at han var sønn av Ulrik Fredrik Gyldenløve i dennes ikke anerkjente ekteskap med Sophie Urne, men han var ganske sikkert bare en bedrager.

Imidlertid vant hans oppgivende av hans fine avstamning adskillig tiltro og han levet en tid høyt som baron inntil han ble arrestert og satt i Nyborg fengsel, hvor for øvrig Skaanlund hadde fått anledning til å snakke med ham.

Mathias Skaanlund ble i tjenesten hos grev Christian Gyldenløve til 1688. Han søker da avskjed som lakei på grunn av at han ikke føler seg sterk nok til anstrengende utenlandsreiser. Ved avskjeden fra greven «udi Sengkammeret alene», får Mathias Skaanlund tilsagn om å få et embede, og dette løftet ble holdt idet han den 4. september 1688 ble utnevnt til sorenskriver i Orkdal. Han beskriver selv hvorledes dette gikk for seg:

Den 4. September fik jeg Bud fra Obersecretaire Moth at komme til ham. Da jeg kom, sagde han: «Forstaar I den norske Lov?»

Jeg svarede: «Jeg forstaar verken den danske eller norske Lov, thi jeg har ikke lagt nogen Vind derpaa, saasom jeg ikke vidste, hvad af mig kunde blive i Verden, noget lidet kan jeg regne og skrive.»

«Ja», han sagde, «I kan nu faa en Sorenskriver Bestilling i Norge i den Dødes Sted.»

Jeg spurgte hvad det var. Han sagde: «Her i Danmark er der en Herredsfogd og en Herredsskriver, men i Norge betjener en Sorenskriver dem begge, at skrive og dømme. I kan holde en Fuldmæktig til I bliver erfaren derudi paa et Aars Tid.»

Jeg ydmygst recommanderede mig til det bedste. Han sagde: «Ja, jeg rejser nu i Eftermiddag til Kongen som er paa Friedrichsborg. Sæt op en Supplique til Kongen strax!»

Jeg spurgte om jeg skulde melde hvem jeg havde tjent og hvorlænge?

Han sagde: «Nei, I er i Tanker før, gaa strax hen og køb Stemplet Papir, imidlertid skal Jacob Lerche opsætte en Concept kortelig, at den er død, og Begærer det igjen.»

Da jeg kom igen med Papiret, var Consepten som korteligst ferdig, og jeg strax renskrev den og overleverede ham den.

Han sagde: «Kom igen paa Lørdag.»

Da jeg kom igen og talte med ham, sagde han: «Jacob, er Kongeseglet undersat??»

Han svarede nej. «Ja, saa bestil det til paa Mandagl»

Jeg fik det, og var af Kongen underskrevet den 6. September.

Det later imidlertid til at flere hadde lyst på dette embede, og en episode som Mathias Skaanlund nevner er ganske illustrerende:

Imidlertid, forhen var jeg paa Canselliet at høre om mit Kongebrev, gikk derfra paa Slotspladsen, kom en Person til mig, da jeg vilde gaa til Børsen, han spurgte mig om jeg var den, der skulde have Ørkedals Skriveri.

«Hvorfor spør I derom?’»

Han sagde: «I har tjent saa stor en Herre, at I havde vel faaet en bedre Condition, thi Arveskifterne, som var det bedste, er dem fragaaede, og behager I, saa vil jeg dog give Eder 300 Rdlr. i Opladelse. I faar altid bedre Lejlighed.»

Jeg svarede: «Jeg har ingen Kongens Naade at bortsælge.»

Da vendte jeg tilbage og gikk bort til Christian Giertzen og bad at han vilde lade mig se den ny norske Lovbog. Der fandt jeg det, ligesom denne Person, en nordlandsk Handelsskriver, havde sagt; gikk strax til Obersecretaire Moth. Han spurgte om jeg ikke var klar, jeg svarede: «Gud ved hvad fattig Stykke Brød det er, som jeg nu fornemmer?»

«Ja» sagde han, «hvorledes?»

Jeg svarede: «Det bedste, nemlig Arveskifterne, er dem betaget.»

Han raabte: «Jacob Lerche, tag mig den norske Lovbog ner!»

Da fant han det saaledes.

«Ja,» sagde han, «hils Stiftamtmand Kaas fra mig, bed ham lade Eder paa sine Vegne forrette (Arveskifterne) indtil videre.»

Og jeg stolede derpaa, hvorfor jeg den 6. October om Aftenen gjorde min Opvartning hos ham og bar frem et Tallerken Spise for ham og var længe hos ham. Iblandt andet sagde han: ««Ørkedalen er den vakreste Egn, som er nordenfjelds, og smukke Folk.»

Mathias skildrer sin reise fra København og helt opp til Orkdal, hvor han overtok sitt embede i november 1688. (Hans forgjenger i embedet, sorenskriver Otto Gram, var i juni samme år omkommet ved drukning da han skulle ride over Orkla. Hesten snublet med ham da han red fra Ekli til sin gård Tronvold, og man fant ikke liket før flere måneder etterpå.)

Resten av Mathias Skaanlunds selvbiografi er ganske kortfattet. Han kjøpte alt året etter sin tiltredelse den store gården Follo i Orkdal og giftet seg i november samme år med Mette Sophia Schwartz fra Trondheim, datter av løytnant Sven Olsen Schwartz og hustru Kirsten Torbjørnsdatter. (Han hadde først fridd til henne i juni 1689, men dette frieriet fikk avslag. Det later imidlertid til at den gudelskende mademoiselle Mette Sophia har betenkt seg, for alt den 6. september samme år ble de forlovet.)

Ellers forteller Mathias Skaanlund ikke noe særlig om sin kone eller sine barn. Av interesse er hans beretning om grev Christian Gyldenløves, altså hans tidligere herres besøk i Trondheim og Trøndelag i desember 1699. (Christian Gyldenløve var da 20 år gammel blitt generalleutnant i den norske hær. Han døde forresten av småkopper alt i 1703.)

I 1704 besøkte kongen, dvs. Frederik den fjerde, Trondheim og Trøndelag, og Mathias Skaanlund gir bl.a. en detaljert beskrivelse av kongens reise gjennom Orkdal og opp til Dovre. Under kongens opphold på Kongsvoll benyttet fjellstuemannen Erik Hullet (Holled) anledningen til å overrekke kongen et andragende om å få kongelig bekreftelse på sine tollbreve.

Sammenhengende beskrivelser etter 1711 finnes ikke i selvbiografien. Åpenbart har Skaanlund mistet interessen for dem.

Tilværelsen som sorenskriver i Orkdal har vel forekommet ham både tom og ensformig i motsetning til det liv og virke i den store verden han tidligere hadde vært midt oppe i. Da han var henimot 72 år, har han åpenbart funnet frem sine opptegnelser igjen, og kommer da med en kortere tilføyelse, men sykdom har åpenbart hindret ham i år avslutte sitt verk, idet det hele slutter midt i en setning.

Mathias Skaanlund, som altså satt som sorenskriver i over 40 år, døde i 1730 eller 1731. De siste år av sitt liv var han syk og sengeliggende etter et kjøreuhell på en embedsreise, og forretningene ble bestyrt av hans svoger, Lyder Brandt, som også ble hans etterfølger i embedet.

Mathias Skaanlund var neppe noen stor begavelse, men har åpenbart vært særdeles pliktoppfyllende, og vi skal merke oss at han hadde lært seg et brukbart hollandsk, tysk og fransk.

Ludvig Daae sier om ham i Norsk Historisk Tidsskrift at Mathias Skaanlund «uden tvivel med hensyn til almen dannelse har indtaget en rett anseelig plads mellem sine embedsbrødre, av hvilke visstnok lidet havde lært utenfor regning, skrivning og de nødvendigste lovsteder.»

Daae mener også at Mathias Skaanlund gjennom sin herre Gyldenløve har bidrett til at bestemmelsen i Christian den femtes Norske Lov om at amtmennene skulle være skifteforvaltere, ikke ble satt i kraft, men at skifrene ble overdratt til sorenskriverne, hva som er ordningen den dag i dag.

Utnevnelsen av de kongeliges og adelens tjenere til embeter var for øvrig ingen merkverdig foreteelse i tiden. Forholdet vedvarte selv etter at juridisk embedseksamen var innført og det var først Struensee som gjorde ende på praksis idet han ved Kabinetsordre av 12. februar 1772 bestemte at: «Domestiquer[3] ej maa foreslaaes til naget offisielt Embede.»

En epoke i embetsverkets historie var dermed avsluttet.

(Med tillatelse fra Orkdal Historielag)

[1] Erling Østerberg, (1901-1981) Politimester i Trondheim 1945 til 1971/72

[2] Pedell – vaktmester

[3] Domestique – tjener