Da staten trengte mer penger og marklag ble til skyldmark
– En beretning fra 1800-tallet om forhold
som går inn i vår tid
Av Erling T. Eggen
Ny konge i Norge
Napoleon tapte til slutt og led en trist skjebne. Men hans marskalk – og omgangsvenn – Jean Baptiste Bernadotte (1763- 1844) tilhørende en familie fra Beam, sør i Frankrike mot Pyreneene, manøvrerte dyktig og ble etterhvert konge av Sverige. Han var blitt rik på å administrere noen av de territoriene som Frankrike hadde okkupert under Napoleonskrigene. Dessuten hadde han vist storsinn mot svenske offiserer i krigs fangenskap og sendt dem hjem. Faktisk mente onde tunger at dette sammen med at han ga Sverige store gaver, fikk vektskålen til å tippe i hans favør da svenskene skulle velge ny tronarving i 1810. For det fantes jo allerede en ung arving i kongefamilien.
Vi lar dette mysterium forbli liggende i historiens mørke. Faktum er at han ble Karl Johan, konge av Sverige og Norge og kronet i Nidarosdomen den 7. september 1818 som Norges konge – i den første seremoni av dette slaget siden 1483 da kong Hans ble kronet samme sted.
Sammen med utvalgte menn reiste han fra Stockholm den 5. august over Svinesund, ankom Kristiania 11. august, dro derfra den 25. – dro så videre oppover Østerdalen og ankom Røros hvor det var 1 dags hvile og brukte deretter 3 dager på den siste etappen til Trondheim «da han her af hensyn til de besværlige veje havde fastsat en mer magelig reiserute».
Overalt hvor han kom ble han møtt med «almuens varmeste tak sigelser for den rundhåndtc hjelp han havde ydet dem det foregaaende år» og i Trondheim hie han møtt av en jublende folkemengde «hvis hurraraab blandede sig med kanonernes torden fra fæst ningerne og de på reden liggende norske og svenske orlogsbrigger».
At han var populær, var det ingen tvil om. Kanskje hadde det også sammenheng med at hans menn delte ut milde gaver også under reisen, og ikke bare i Østerdalen men også i Gudbrandsdalen og i Orkdal der noen av hans menn under ledelse av Grev de la Gardie hadde reist for å lytte til folkets røst og å gi gaver til de som måtte trenge det mest. Det antas at Karl Johan i forbindelse med kroningen i Trondheim hadde gitt minst 50 000 spd. til offentlige institusjoner og private personer. Den dag idag eksisterer Karl Johans Minde i Trondheim, et hjem for eldre. Og kron regaliene som nå ligger utstilt i katedralen, hadde han bekostet.
Folkets røst kom til uttrykk i mange klager, ikke minst var Stortinget som Eidsvollsmennene hadde opprettet i 1814 lite populært. Mange ønsket å bli kvitt stortingsmennene. De kunne jo ikke annet ennå skrive ut skatter!
I sin rapport til kongen omtalte De la Gardie en uttalelse i Orkdal:
«En gammal bonde i Orkedalen, som kom med samme klagamål på Stortinget och fik svaret: men Du har ju sjelf valt Din Storthingsman, inföll: det skal Du ej tro. Vi måste ju taga den länsmannen ville. Jag vet (en kötted) ej hvem jag valt, ännu mindre, om det är en ärlig man eller en lappare»
Hvem denne ærlige og selvstendig tenkende orkdalsbonde måtte være, ligger kanskje også i historiens mørke, men ytringen var sannsynligvis representativ for stemningen blånt folk, siden greven hadde gjengitt den i rapporten til kongen. Men det skulle bli noe verre!
Enormt pengebehov
Som kjent, stod Danmark-Norge på tapersiden i Napoleonskrigene og måtte betale krigserstatning til de seirende. Det dreide seg ikke om småpenger. Yngvar Nilsen skriver:
at statsgjelden som opprinnelig var 27 millioner riksdaler, var ved ut- gangen av 1813 «steget til 83 millioner rigsdaler sølv-værdi eller 41 1/2 million rigsdaler Hamburger banco hvoraf mellem ni og ti millioner vare utenlandsk gæld. Hertil kom endnu den cirkulerende masse af banksedler, omtrent 42 millioner rigsdaler i navne-verdi, hvo raf 36 millioner antoges at være i omløb i Danmark og 6 millioner i Norge»
Det pågikk i en lang årrekke vanskelige og tidkrevende forhandlinger mellom de 3 land, hvor også blant annet Norges gamle rettigheter til Island, Færøyene og Grønland ble trukket inn, samt tilsvarende ret tigheter til Orknøyene og Shetland.
Vi dveler ikke ved dette, men konkluderer med at regjeringen trengte store penger for å få løst denne saken og kom nok ikke (den gang heller) utenom å øke skattetrykket på folket.
Vi kjenner allerede til den særlige «sølvskatten» som ble skrevet ut i Norge på denne tiden, men disse verdiene ble brukt til å etablere Norges Bank, og de som bidro, fikk aksjer. En institusjon måtte jo styre disse etter forholdene kolossale pengesakene.
Skattesystemene
Marklag
Fra gammelt av ble gårdene i Trøndelag og de trønder-nære områdene beskattet etter «marklag». Dette var et uttrykk for produktiviteten på innmarka til gårdene, hvor mye for som kunne produseres og hvor mange krøtter den kunne fø, hvor mange spann smør en normal drift kunne gi om året. Ett spann ble regnet til 7,5 kg – til en verdi av 3 øre som igjen tilsvarte 72 marklag. Ordet skal være avledet av vektenheten mark.
Som påvist av flere forfattere i årboken for Orkdal, så eide de fleste bøndene her ikke sine gårder på denne tiden. De måtte betale avgift til eieren og samtidig i tillegg stå for en produktivitet som dekket skatten som var utskrevet på gården. Det er vel sannsynlig at gårdens «marklag» også ble brukt som beregningsgrunnlag for bygselavgiften. En skal likevel være oppmerksom på at oppkjøpsprosessen da allerede var i gang for mange bruks vedkommende. Det hele begynte vel mer eller mindre på midten av 1700-tallet, og rundt 1818 var nok tallet på selveiere i Orkdal relativt høyt.
Hver eiendoms produktivitet og potensiale var fastsatt i skattematrikkelen fra tidligere tider. Som i dag, var det nok mange som klagde – og noen med rette. Spesielt fordi beskatningen som ble utrykt i marklag, kun var basert på innmarkas produksjonsevne og i naturalia, og ikke på det potensialet som fantes i skog- og utmark. De som hadde skog og fikk inntekter på den, betalte ikke skatt på disse. Systemet var derfor skjevt, og dette skapte sannsynligvis en del misnøye.
Skyldmark
I 1818, da det virkelig trengtes penger til statsmakten, ble det nedsatt en skattekommisjon som skulle rydde opp disse forholdene – utvide skatte grunnlaget. For første gang skulle skatten nå beregnes i penger, og ikke i korn, smør, fisk og kuskinn. Ved matrikuleringen nå skulle tas hensyn til forhold som jordvei, jordsmonn, utsæd, avling, husdyrhold etter forsvarlig drift, avsetningsmuligheter for produktene, skog, seter og havnegang, bruksrett i allmenning, vannfall, beliggenhet i forhold til fiskeri, værlag og andre forhold. Arbeidet ble avsluttet i 1838, men ny misnøye førte til at en ny kommisjon ble opprettet i 1863. Først i 1886 ble arbeidet avsluttet og bruk av begrepet «skyldmark» satt i kraft.
Varigheten av denne ordningen ble relativt kort, for i 1902 kom en ny skattelov hvor den mer moderne inntekts- og formuesskatt ble innført. Men den gamle gårdstakseringen i skyldmark gjelder fortsatt som eiendomsregister og brukes også fra tid til annen i andre sammenhenger og hvor verdiene på gårder skal sammenlignes, gjerne i forbindelse med jordskifte.
Et kompliserende element i dag, er at det gjerne i offentlige dokumenter fra forrige århundreskifte finnes 2 kolonner, en hvor verdien uttrykkes i skyldmark og en annen hvor det tidligere skattegrunnlaget i marklag er oppstilt. Dette ble nok gjort for orienteringens skyld, kanskje fordi eldre deltakere i slike skifter skulle føle seg trygge på at alt foregikk riktig og at ingen led tap.
Og den dag i dag kan det jo skje at personer ansatt i det offentlige skifteapparatet på en dårlig dag fortsatt blander kolonnene og be grepene. Tiden går og systemene fra gammeltida går i glemmeboken. Slikt skjer jo fra tid til annen – men så var det da å få rettet feilen opp igjen i ettertid når den oppstår! Men det ligger heldigvis utenfor temaet her, og vi forlater vår fremstilling for å avrunde med
Oppsummering
Det er egentlig lite nytt under solen, skatter til herskeren har jo eksistert så lenge menneskenes liv og historie er beskrevet. Det «nye» Norge i union med Sverige startet sitt liv i 1814 med et kolossalt pengebehov. Skatte-oppfinnsomheten (som det heller aldri i ettertiden har vært noe i veien med), økte i takt med behovet, men det trengtes nok også en revisjon av de eksisterende skattesystemene som begynte å bli avleggs. I alle fall kom det inn penger og Norges andel av krigsgjelden etter Napoleonskrigene ble etter hvert betalt.
Så var det da for den nye kongen å få folket med seg og skape høyest mulig grad av tillit og enighet i de store spørsmål. Det er kanskje ikke helt uten grunn og sannsynligvis med atskillig innlevelse at den i sin tid unge mann fra et alminnelig, folkelig miljø i Marseille, Jean Baptiste Bernadotte, som gjorde den bemerkelsesverdige karrieren ved å ende opp som konge av Sverige og Norge, hadde som sitt valgsprog:
«Folkets Kjærlighed – Min Belønning»
slik det står innskrevet på den statuen som er reist til minne om ham foran Slottet i Oslo.
***
Siste kommentarer